En by som er bra for barn er en bra by for oss alle.
Marianne Borgen

– Å være ute og snakke med folk i alle bydelene våre er et privilegium. Samtidig er jeg politiker med påvirkningsmulighet.  Det å være ordfører er en todelt jobb, sånn sett, og selvfølgelig en utrolig spennende og hyggelig oppgave å ha fått. Jeg elsker jo Oslo, og er selv født og oppvokst her.

Ordføreren vår er oppvokst i Groruddalen, nærmere bestemt Veitvet. Nå bor hun på Østensjø, med grønne friarealer som nærmeste nabo. Nå sitter hun med hendene rundt en kopp varm kakao hos United Bakeries.

– Uansett hvor i byen du bor har du tilgang til friarealer og naturen. Det er unikt for Oslo. Da jeg var barn hadde jeg ikke et forhold til fjorden. Det var jo ikke så rart da jeg vokste opp på 50-60-tallet. Fjorden var jo ikke åpnet på samme måte som nå. Det som har skjedd utviklingsmessig med tanke på å gjøre Oslofjorden tilgjengelig for alle er helt fantastisk. Oslo har en unik plassering med fjord og mark.

Vekk fra fjord og mark kommer den noe mørkere siden av å være hele byens ordfører. Når vi snakker om utfordringer er det spesielt én ting hun peker ut for Oslo. Boligmarkedet.

– Vi er en by i voldsom vekst. Det er jo veldig flott, men bringer også noe vanskelig med seg. Spør man folk flest vil de nok si at de høye boligprisene i byen er en av våre største utfordringer, også politisk. Unge i etableringsfasen – og ungdom generelt – settes under et stort press. Det er nesten umulig som ung uten økonomisk støtteapparat eller for en enslig å etablere seg med tanke på å kjøpe bolig.

Store deler av sin voksne arbeidskarriere har gått med til å jobbe med barn og barnerettigheter, og naturlig nok trekkes dette inn i sirkelen hvor utfordringer og hjertesaker går hånd i hånd.

– Erfaringer fra mine tidligere stillinger i Redd Barna og barneombudet er noe jeg utvilsomt tar med meg inn i rollen som ordfører. Jeg er ekstremt opptatt av at Oslo skal være en trygg by å vokse opp i.

At Oslo er byen landets rikeste og fattigste bor i ser hun på som et demokratisk problem hvis du ser det fra et barneperspektiv.

– Barn er ekstremt lojale og eksperter i å skjule ting. Mange sier ikke til mamma og pappa at de har lyst til å lære seg å spille et instrument, fordi de vet at familien ikke har penger. Slike ting bekymrer meg. Utenforskap er skummelt. Det at noen føler seg på siden. Det at så mange barn ikke får tilgang til det som er vanlige aktiviteter for folk flest er illevarslende.

Hva kan vi som by gjøre?
– Jeg reiser mye rundt i byen og snakker med og lytter til hva ungdom har av innspill. Det er gjennom disse samtalene man får tatt pulsen på hvordan det er å vokse opp i Oslo idag. Jeg ser en stor utfordring i de store forskjellene vi har i denne byen. Vi må anerkjenne at dette er et demokratisk problem, som vi må finne løsninger på i fellesskap. Når det gjelder barnehage har jeg tenkt mye på at vi har gratis universitet i Norge, mens det koster mye penger å ha barna sine i barnehagen. Vi ser jo på barnehagen som en del av det pedagogiske utviklingsløpet, og at det da skal koste så mye penger å være en del av det er jo et tankekors. Det fører til at en rekke barn får en veldig dårlig start – både når det gjelder det pedagogiske og det sosiale. Det å innføre gratis barnehageplass er ikke gjort over natten, det vet jo jeg også, men jeg håper vi kan få ned prisene litt etter litt med et mål om at også barnehage skal være noe alle skal ha mulighet til å få være med på. Dette er en svært krevende jobb, men jeg håper fellesskapet har lyst til å være med på å sikre at barn ikke faller utenfor.

Marianne Borgen mener Oslo på mange måter fremdeles er en delt by, men at det kommer an på hvordan du måler.

– Ser en på inntekt alene er det ingen hemmelighet at det er store forskjeller på øst og vest. I Oslo har vi 17-18% av barn som lever under EU sin fattigdomsgrense. På landsbasis er andelen 9,5%. De fleste av disse barna bor på østkanten, men det er også en del som bor på vest. Det er en blanding. Dette styres jo i stor grad av boligmarkedet, som vi var inne på. Dette henger sammen. Boligpolitikken bidrar til dette skillet.

Hun er stolt av bakgrunnen sin og oppveksten i Groruddalen. Marianne kommer fra en familie hvor ingen av foreldrene hadde utdannelse, men hvor begge var forkjempere for at Marianne og broren skulle ha muligheten til å utdanne seg. Etter krigen kom studielånsordningen, noe som gjorde at det lot seg gjennomføre. Hun er opptatt av universelle ordninger alle skal kunne benytte seg av, som et viskelær mot forskjeller.

– Groruddalen har ofte fått et ufortjent dårlig rykte. Det er mye mer variert enn det folk tror. Jeg er ydmyk og takknemlig for oppveksten min på Veitvet. Det lærte meg mye om forskjeller, samhold, fellesskap – og dugnad. Det handlet mye om dugnad i etterkrigstiden hvor boliger ble bygget i høy hastighet, mens utearealene måtte bygges opp med dugnad. Groruddalen for meg er mulighetenes dal. Jeg liker å snakke opp området.

Hvordan var det forresten å ta over stafettpinnen etter Fabian Stang?
– Jeg fikk ikke så god tid til å tenke over det, for det kom litt brått på å få tildelt rollen som ordfører. Men, jeg har stor respekt for jobben Fabian har gjort og kjenner han godt fra før, så det var jo med en skrekkblandet fryd. Jeg visste jo, og vet, hvilken popularitet han hadde og har, så jeg lurte jo på hvordan Oslofolket ville ta imot meg. Jeg er jo ganske forskjellig fra Fabian. Jeg har blitt ekstremt positivt overrasket. Folk har vært veldig snille mot meg. Jeg bestemte meg også veldig tidlig for at jeg ikke kunne sammenligne meg med Fabian, jeg må bare være meg selv og ta fatt på denne rollen på min måte. Når det er sagt har jeg bedt om råd fra Fabian og snakket mye med han, og fått mye god input tilbake.

Jeg er veldig glad for at 17. mai har blitt barnas festdag, for alle barn, uavhengig av bakgrunn.

Kakaoen er tom. Tilbake ligger rester av et ostesmørbrød og et ønske om å jevne ut forskjeller. Det er snart 17. mai, en dag Marianne personlig anser som en av sine absolutte favorittdager.

– Jeg elsker 17. mai! Det er den største dagen for meg i løpet av et år. Verdens største barnefest. Feire demokrati og frihet som er sentrale stener i vårt samfunn ved å lage en så stor barnefest er en unik måte å markere vårt samhold på. Jeg tror vi har greid å rigge 17. mai på en måte jeg tror alle føler seg velkommen til å delta i. Det ser man jo på de barna som går i 17. mai-toget. Alle bakgrunnene som er representert. Det er viktig. Å føle at man er en del av et fellesskap. Jeg er veldig glad for at 17. mai har blitt barnas festdag for alle barn. Jeg tror og håper vi har klart å gjøre 17. mai til en festdag for alle barn i byen, uavhengig av bakgrunn.

Hva skal du gjøre på 17. mai?
– Når du er ordfører i denne byen er du svært heldig. Begynner i media, så frokost med 17. mai-komiteen, deretter går jeg i toget. Når jeg har gått hele runden går jeg inn i Rådhuset hvor jeg er med på den store barnefesten der inne. Det er rundt 1000 barn fra jubileumsskolene som hvert år går foran i toget. Når de har gått rundt toger de rett inn på Rådhuset. Dette er en tradisjon Per Ditlev Simonsen startet opp. En fantastisk greie med masse is, frukt, brus og kake uten kø.  Barnefesten avsluttes med at tusenvis av ballonger slippes ned fra taket i rødt, hvitt og blått. Disse får barna lov til å sprekke. Det er alltid veldig stas. Etter det venter lunsj med 17. mai-komiteen og alle de som har vært togledere og har jobbet med logistikk rundt barnetoget. Jeg pleier også å være med på konserten i Konserthuset, men må også hjem til Østensjø skole for å se og være med på opplegget på den lokale skolen der. Det er en tradisjon jeg setter høyt.