Lunsj med: Henning Høiner

Henning Høiner er seks minutter før tiden, og ikke overraskende iført et oransje skjerf – plagget som viser omtanke. Skjerfene er symbolet på et varmere samfunn. Kampanjen heter ”Gled en som gruer seg til jul”, og er blitt en tradisjon de siste fem årene. Selv har Høiner jobbet som prosjektleder, eller potet som han selv velger å kalle det, i Kirkens Bymisjon i en årrekke. På nyåret går han av med pensjon, men føler seg langt i fra ferdig.

– Det har ikke vært enkelt, men noen ganger nå man ta en avgjørelse. Jeg går av med en jobb som har krevd mye, så det blir nok en utfordring å være fri – uten å ha noe å gjøre. De fleste som går av med pensjon i Kirkens Bymisjon får en relativt myk landing. Jeg ønsker å aktiviseres på andre måter.

Kjelleren på Paleet er fylt med gjester som er på julehandel. En pause i den travle hverdagen kommer alltid godt med. Høiner er likevel ikke sulten.

– Det holder med en kaffe til meg tror jeg. Gjerne en cappuccino.

Høiner er beskjeden, og omtaler mat som mer enn mat. Et måltid handler om fellesskap, det å sette seg ned for å hygge seg. Komme i prat med mennesker, og dele gleder og sorger. Han ombestemmer seg brått.

– Jeg kan gjerne ta en kjeks ved siden av. Det smaker alltid godt.

Servitøren kommer småløpende med en Cantucci fra Pizza Crudo, slik at han rekker å spise mens kaffen er varm. I løpet av karrieren i Kirkens Bymisjon har Høiner bidratt til at mennesker med ulike problemer og fortider har fått et ekstra måltid. Særlig i desember, når folk trenger litt ekstra omtanke.

Høiner har alltid visst at han ønsket å arbeide med mennesker. Sammen med en vennegjeng startet Høiner en gruppe som besøkte Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Etterhvert som det oppsto et ’rusmiljø’ i Slottsparken var det naturlig å oppsøke mennesker i dette området. Det var starten på frivillig arbeid i Ungdommens Sosial Team, Kirkens Bymisjon, som skulle vise seg å vare i mange år. I tillegg til å jobbe frivillig, arbeidet Høiner iherdig i sitt fars klesfirma, og drev et kollektiv for fire rusavhengige i huset han selv bodde sammen med kona.

Hvordan har arbeidet med mennesker gått inn på deg som person?

– Man blir både inspirert og motivert, og man får så utrolig mye igjen for det. Samtalene med menneskene jeg har møtt gjennom jobben min har gitt meg noen av de dypeste og flotteste samtalene noen gang. Jeg tror det er like givende for den som bidrar, en slags vinn-vinn-situasjon. Det er lett å glemme å se seg til siden.

Han tar en ny slurk av Cappuccinoen, før han fortsetter.

– Det har ikke vært vanskelig for familien å forstå jobbsituasjonen min. Kona mi jobber med det samme, men i en annen organisasjon. Og, datteren min har gått på sosialhøyskolen og jobber nå selv i Kirkens Bymisjon. Sønnen min, som er skuespiller, har selv vært involvert og engasjert i samfunnsarbeid. Det er som en slags smitteeffekt, sier Høiner mens han trekker på smilebåndet.

Hva betyr høytiden for deg?

– For meg betyr julen samvær med familie og venner, men for mange betyr det ensomhet. Det er mange som gruer seg til jul. Kirkens Bymisjon har mange ulike tilbud, slik at ingen skal måtte være alene i julen.

Høiner nevner domkirken, som tar i mot 200 mennesker på julaften. I tillegg trekker han frem bymisjonsenteret og aktivitetshuset, som arrangerer mange hyggelige førjulsmiddager, byfrokoster og matserveringer.

– Under høytidene er folk flest flinke til å bidra. Det er viktig å gjøre en jobb for de som trenger det. Ikke bare for de som sliter spesielt med rus og psykiatri, men folk som generelt er alene i jula. Vi har for eksempel mange foreldre som feirer jul uten barn, som strekker ut en hånd. Det er gull verdt for de som gruer seg til helligdagene fremover.

En siste bit med Cantucci før han avslutter:

– Høytidene er vanskeligst. Det er da man ofte føler seg utenfor, og det er da det er viktig å være tilstede.

Tekst: Alexandra Sætran | Illustrasjon: Morten Thyholt / byHands