Lunsj Med: Christian Kjelstrup

Pizza Crudo. Møtestedet for autentisk italiensk og hverdagsprat. Og lunsj med Christian Kjelstrup. En presis mann med skulderlangt hår, bærende røst og ydmyke øyne.

Han forteller kjapt om livet som småbarnsfar. Han har tre. Han forteller om kona som også jobber i forlagsbransjen, og om hvordan det hele startet med en pop-up butikk i Thereses gate tilbake i 2014.

– Jeg ser på pop-up som en kunstform og en kombinasjon mellom sosialt eksperiment og i mitt tilfelle formidling av litteratur som nok ikke akkurat er mainstream. Jeg jobber jo i Aschehaug som skjønnlitterær redaktør og ser på den måten hvordan mange forfattere går i en felles retning. Jeg på min side blir da nysgjerrig på hva som skjer dersom man går andre veien.

Et tomt lokale på Bislett ble omgjort til Uroens Bokhandel, en pop-up som kun solgte Uroens Bok av Fernando Pessoa. Litteraturstuntet, som også inkluderte en større mønstring av Pessoa-interesserte på Bislett Stadion, fikk bred medieomtale i Norge og Portugal og førte til at Uroens bok gikk fra et relativt begrenset publikum til å bli en norsk bestselger. I år har Kjelstrup igjen vært ute for å formidle litteratur, denne gangen i form av en konteiner med navnet Koranens Bokhandel.

– Koranens Bokhandel er en slags videreføring av Uroens Bokhandel, og jeg var klar over at dette ville skape både reaksjoner og debatt. For meg handlet dette om et ønske om å forsøke og flytte på ting og belyse noe jeg selv både er nysgjerrig på og tenker er viktig for flere enn meg. Koranen er jo inngangen til Islam, så å ikke engang være villig til å åpne den og søke kunnskap men allikevel dømme er jeg kritisk til.

Han bestiller en Pizza og en Coca Cola. Nevner noe om at bestillingen hans kunne høres ut som et barns.

For Kjelstrup vokste ideen frem i takt med etterbølgene etter Charlie Hebdo og det han beskriver som en stillingskrig full av fordommer og uvitenhet.

– Etter Charlie Hebdo kom det mange negative referanser til både Islam og Koranen. Da sitater ble trukket frem og satt i en frynsete kontekst gikk tankene mine til de moderate muslimene, som det tross alt er flest av, og begynte å tenke at Islam og Kristendom burde gå i parterapi. Hvis en hele tiden må unnskylde seg og bli kritisert for egne meninger er det klart det blir vanskelig å forstå og komme hverandre i møte, hvis du skjønner? Det er så mange fordommer. Og dette med fordommer er vanskelig, for ofte er vi jo ikke klar over at vi selv har dem.

Christian er en ordentlig Oslo-gutt. Fra Montebello har han «snobbet ned og flyttet et par monopol-stopp ned til Ullevål Hageby,» som han sier mens han ler av egen ironi.

– Da jeg var gutt og spilte fotball var midtbaneskillet litt det samme som Akerselva. Karl Johan var ikke så cred det heller. De siste årene har det imidlertid skjedd utrolig mye i Oslo, og Grünerløkka har i stor grad bidratt til å redusere skillet mellom øst og vest. Nå tenker jeg heller at det finnes en rekke mini-identiteter innenfor ulike bydeler, noe som jo er naturlig ettersom vi strengt tatt kan kalle oss en storby. Pizzaen er forresten supergod. Kommer tilbake hit, assa.

I forkant av sitt siste litterære stunt var han klar over at han ville skape debatt. Han beskriver Oslo som en by i utvikling hvor det er rom for  mangfold.

– Se for eksempel hva Sikhene gjør for Oslo med Turbandagen. En genial måte å bryte barrierer og fordommer på. Dette var jo også formålet med Koranens Bokhandel. Jeg er jo ikke muslim og tror heller ikke personlig at Koranen er en hellig bok, men på samme måte som Sikhene har oppfattet at Turbanen oppleves som noe truende kan det samme sies om Koranen. Koranens Bokhandel er vel mitt bidrag til å få Koranen ned fra pidestallen for heller å bli diskutert. Og det bør den definitivt. Den muslimske kulturen er rik. Å ikke forsøke og sette seg inn i deres kultur synes jeg er merkelig når Norge er så mangfoldig som det er.

Som redaktør for Samtiden får han lov til å være både nysgjerrig, ta del i samfunnsdebatten og være både smal og sær.

– Jeg har jobbet som skjønnlitterær redaktør i over ti år. Med Samtiden har jeg gått fra å være en innadvent leser til å trekke ut på gaten for å snakke med folk. Friheten til å gi meg selv et tupp bak for å sette meg inn i nye felt, for dermed å bidra til at andre også kanskje gjør det. Det gir meg noe.