OsloStil: Michael Ray Vera Cruz Angeles

Michael Ray Vera Cruz Angeles fikk sitt første par sneakers da han var to måneder, og har i flere år vært delaktig i streetwear miljøet med det kreative kollektivet Also Known As. Han er utdannet fysioterapeut, men omskolert til fotograf.  Hvis han kunne dra tilbake i tid er et av hans største ønsker å se basketballstjernen Michael Jordan spille.

Stilen min vil jeg si har blitt gradvis formet gjennom oppveksten. Foreldrene mine kommer fra Filippinene hvor de hadde få muligheter, og da de flyttet til Norge fikk de seg jobber som gav dem en bedre økonomi. Faren min er veldig interessert i basketball og kjøpte heller sko til meg, enn seg selv. Jeg fikk mitt første par Jordans da jeg var rundt to måneder. Etterhvert begynte jeg også å spille basket. Dette er den sporten jeg synes har kulest drakter og sneakers, og jeg har lenge idolisert Michael Jordan, akkurat som min far. Basketball går hånd i hånd med hip hop. Kort oppsummert vil jeg si at stilen min er en blanding av basket, Will Smith, 90-tallet og urban popkultur.

Jeg ønsker å signalisere gjennom måten jeg kler meg på at jeg er en positiv og hyggelig person. Det er viktig for meg å kunne velge selv hva jeg får gå med, og jeg vil ikke at det skal se ut som jeg prøver for hardt. Det veldig mange som for øyeblikket går i mørke klær, men jeg ønsker heller å være han som velger farger, og fremstå som glad og imøtekommende.

Det som inspirerer meg er miljøet rundt meg. Jeg jobber som konsertfotograf og vi har egentlig ingen guidelines for hva man skal ha på seg. Vi er mye på reise og lever i en turnébuss, så det er ofte at jeg går for i komfortable klær og flip flops. Jeg elsker å ha på meg farger, men det eneste stedet jeg føler jeg må tone meg litt ned er når jeg tar bilder på scenen. Det er viktig å ikke ta fokuset fra artistene, så da blir det ofte at jeg kler meg i mørke klær. Når det er sagt er det fortsatt mine egne plagg og jeg går for den samme stilen: det er som oftest en caps og lik hoodie, bare i sort og blått.

Ett av mine stilforbilder er Will Smith fra da han spilte i Fresh Prince of Bel-Air. Jeg er en såpass stor fan at jeg gikk kledd identisk som Will Smith på min første dag som fysioterapi-student. Jeg hadde på meg neonblå shorts, limegrønn og limegult t-skjorte, matchende caps og Jordan 5 sneakers uten lisser. Andre jeg følger med på er blant annet Tyler The Creator, Pharell Williams og Nigo, som er grunnlegger av merket Bape. Den røde tråden hos disse menneskene er farger og at de går med det de selv digger. Noe jeg ønsker å nevne med tanke på hvordan vi blir påvirket av forbilder er det store fokuset på det materialisme som har oppstått i Norge. Det jeg snakker om er bølgen av mennesker som fronter diverse streetwear merker bare fordi de har sett det på en kjent person i media. Jeg er helt for at man må starte et sted og det ofte at man må eksperimentere for å finne sin egen vei, men jeg hadde satt pris på at folk gjorde litt mer research før de kastet seg over trender.

Hvis jeg skulle velge en epoke og tidsalder jeg kunne levd i; så ville jeg dratt tilbake til 80- og 90 tallet i New York og California. Jeg ville hamstret alle sneakermodellene jeg har gått glipp av. På denne tiden var det også desidert best musikk, og det er en epoke som har betydd mye for meg. Jeg kunne også tenke meg å se Michael Jordan spille, da dette var noe jeg aldri gikk gjort.

Det blir vanskelig å velge et favorittplagg, og jeg må nok si at jeg er veldig glad i mine Jordan 9 sneakers i originalfargen rød, svar og hvit. Dette var de skoene jeg hadde på meg da jeg spilte min første basketballkamp. Jeg har også et gullkjede jeg fikk av min mor: en liten Santo Niño, som betyr Baby Jesus. Dette er et smykke som betyr mye for meg og uten det føler jeg meg naken.

Jeg reiser veldig mye og føler meg hjemme så lenge har med kameraet mitt og Macen. Shout out til alle som har gitt meg en seng eller et gulv opp igjennom årene, og selv om jeg synes det er deilig å være hjemme på Grunerløkka, så elsker jeg å være på farten.

En kulturell opplevelse som har inspirert meg er den tiden jeg har jobbet med gutta i Karpe Diem på deres siste turné. Jeg har blitt veldig rørt, og synes det fint hvordan musikk kan bli brukt til å engasjere og belyse temaer man ønsker å skape en debatt rundt. Det er fascinerende å se hvordan folk har reagert på Heisan Montebello, på både godt og vondt. Det har satt spor i meg å se mennesker som har stått foran scenekanten og grått fordi tekstene betyr så mye for dem, samtidig som jeg blir oppriktig bekymret for hvordan man på andre siden også kan være så ignorant i forhold til temaene som blir tatt opp.

Hvis jeg hadde én ekstra time i døgnet ville jeg brukt tiden på være med alle jeg savner å være sammen med. Jeg har dårlig samvittighet for ikke å ha så mye tid i hverdagen og ville satt pris på å være med familien min, venner og de kjæreste jeg har. En ideell løsning for meg hadde vært å kombinere dette med mammas filippinske mat!

Av: Fredrik Austad